Er løpet allerede kjørt for Støreregjeringen?
Kun én gang på 2000-tallet har et regjeringsalternativ klart å vokse så mye fra november året før et stortingsvalg og frem til valgdagen som det Jonas Gahr Støre er avhengig av for å overleve som statsminister etter valget i 2025 (forutsatt at han ikke blir avsatt som leder før valget).
Gjennomsnittet av meningsmålingene for november 2024 på nettstedet Poll of Polls gir Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti en samlet oppslutning på 52,6 prosent, noe som vil gitt 92 stortingsmandater dersom dette hadde vært valgresultatet. De to regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet får kun 25,3 prosent oppslutning. Selv om vi inkluderer SV, som er en del av Støreregjeringens parlamentariske grunnlag, kan ikke Støre telle til til mer enn 34,3 prosent i snittet av novembermålingene. Antar vi at også Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil utgjøre en del av Joans Gahr Støres grunnlag, lander vi på en oppslutning på 43,6 prosent for alle de rødgrønne partiene basert på snitt av meningsmålingene i november. Det ville ha gitt 77 mandater hvis det var stortingsvalget.
Baserer vi oss på snittet av meningsmålingene for november 2024 mangler altså rødgrønn side minst 8 mandater for å få flertall ved stortingsvalget i september neste år (uten at jeg kommer til å problematisere mer rundt feilmarginer osv med med målingene). Er det mulig å hente igjen det tilsynelatende kraftige forspranget som borgerlig side synes å ha 10 måneder før valget?
Hva skjer hvis vi ser på de seks tidligere stortingsvalgene som er avholdt på 2000-tallet, og sammenligner valgresultatet med snittet av meningsmålingen i november året før valget? Det er det kun én gang, i 2017, at det har skjedd en så stor bevegelser på 10 måneder som Støreregjeringen er avhengig av for å få fornyet tillit ved stortingsvalget i 2025.
I november 2016 viste snittet av de nasjonale meningsmålingen at de rødgrønne partiene som da var i opposisjon hadde en oppslutning på 52,4 prosent, noe som vill gitt 90 stortingsrepresentanter og klart flertall. På samme tid hadde de fire borgerlige partiene som utgjorde det parlamentariske grunnlaget for Erna Solbergs første regjering 46 prosent oppslutning, noe som ville gitt 79 mandater. Sannsynligheten for at det skulle bli en fortsatt borgerlig regjering ved stortingsvalget i 2017 ble altså i november 2016 ansett av mange for å være ganske liten.
Ved valgdagen i 2017 viste det seg til manges overraskelse at det ble flertall for en fortsatt borgerlig regjering med Erna Solberg som statsminister. Både Venstre og Kristelig Folkeparti karret seg over sperregrensen, og de borgerlige partiene fikk en oppslutning på 48,8 prosent av stemmene og 88 stortingsmandater. På rødgrønn side havnet både MDG og Rødt under sperregrensen, og med en samlet oppslutning på 49,3 prosent fikk de rødgrønne 81 stortingsmandater.
De borgerlige beveget seg altså fra 79 mandater basert på snittet av målinger i november 2016 til 88 mandater 10 måneder senere, en differanse på 9 mandater. Skjønt den reelle bevegelsen var nok noe mindre når vi tar hensyn til vanlig feilmargin ved meningsmålinger. Det er mye som tyder på at noen av målingene systematisk undervurderte de borgerlige partiene. For eksempel vektet Infact, som var daværende leverandør av meningsmålinger til VG, sine stortingsmålinger mot resultatet av kommunevalget i 2015. Dette førte bla annet til at de målte borgerlig side til 76, 83 og 73 mandater på de tre siste målingene før valget, mens partiene ved valget fikk 88 mandater. I etterkant av valget i 2017 byttet VG ut Infact med Respons Analyse som leverandør av meningsmålinger.
I november 2016 var Jonas Gahr Støre soleklar favoritt til å bli landets statsminister etter stortingsvalget i 2017. Men valgkampen ble en sammenhengende nedtur til dels preget av flere skandalesaker i media knyttet til Gahrs Støres privatøkonomi.
I tillegg vokste Fremskrittspartiet jevnt og trutt gjennom valgkampen etter at Gahrs Støres gjentatte angrep på Sylvi Listhaug førte til at innvandring ble en av valgkampens viktigste saker. Støres nederlag i 2017 var derfor i stor grad et resultatet av feilslått strategi og hans håndtering av vanskelige saker. Dette skapte like store bevegelser i det politiske landskapet, som han nå er avhengig av for å kunne ha et håp om å vinne valget neste år.
Tabellen nedenfor viser endring fra snittet av målingene november året før stortingsvalg og valgresultatet ved alle stortingsvalg siden 2001. Det var store bevegelser i mellom november 2008 og valget i september i 2009 som tilsynelatende førte til en endring i styrkeforholdet mellom de to blokkene på 7 mandater i løpet av 10 måneder. Men selv en så stor endring er ikke tilstrekkelig for Jonas Gahrs Støre hvis han skal få flertall i 2025.
Valg er ikke matematikk, og der er ikke mulig å bruke tabellen nedenfor for å fastslå at det er umulig for de rødgrønne å vinner flertall ved stortingsvalget neste år. Feilmarginer ved målinger gjør at den reelle avstanden mellom de to blokkene kan være mindre enn den ser ut som per november 2024. Om et parti kommer over eller under sperregrensen ved valget kan også ha stort påvirkning. Men det tabellen kan illustrere, er at Jonas Gahr Støre og hans mannskap står foran en formidabel oppgave hvis de skal ha håp om å bli gjenvalgt.
Endring fra november før valgår (snitt nasjonale målinger) til valgresultatet ved stortingsvalg
Snittet av målinger tilbake til november 2008 er hentet fra pollofpolls.no
Snittet av målinger for november 2004 er beregnet av undertegnede basert på seks nasjonale målinger fra Norsk Gallup (tall fra norpoll.no), AC Nielsen Norge, MMI, Sentio/Norstat, Distincta og Opinion.
Snittet av målinger november 2000 er beregnet av undertegnede basert på fem nasjonale målinger fra MMI, Opinion, Norsk Gallup (tall fra norpoll.no), Din Mening/Norsk Statistikk og AC Nielsen Norge.